En moderne Odyssé

Goethe skriver at på en reise «lever vi gjennom å betrakte», fordi vi som fremmede ikke blir dratt inn som aktive deltagere i alle dagliglivets småligheter og detaljer. Det gir en distanse og et overblikk som Charles Baudelaire mente var karakteristisk for flanøren – og for kunstneren.

Jenny Alnæs er en slik flanør, når hun reiser gjennom Europas, Midtøstens og Amerikas byer. Og hun tar dette mer alvorlig enn Baudelaire selv, fordi hun hever seg så langt over hverdagen at byene kun fremtrer som lysende nettverk av veier og gater, slik vi ser dem fra et fly om natten. Odyssé Blå Damaskus er et eksempel på det. Fra et slikt perspektiv forvandles byene til vakre smykker, eller det grekerne kalte et kosmos. Kanskje var det slik Gud så skapelsen da han svevde over vannene og fant «alt såre godt» (1. Mos. 1, 31)

Men Jenny Alnæs holder seg ikke bare i høyden – hun glir også umerkelig ned og inn i storbyens menneskemylder og studerer menneskenes tanker og lengsler, håp og fortvilelse. Hun zoomer seg inn i kirker og moskéer, ned i markeder og gateliv, og inn i kaféer og restauranter, ja, helt ned til frokostbordet eller tekoppen. Fotocollagen er det middel hun benytter seg av for å få frem en slik nærhet til menneskenes og deres ulike kulturaktiviteter. Et eksempel pе dette er hennes Odyssé Versailles, hvor en uendelighet av detaljer av lysekroner, veggpaneler og ornamentdetaljer er limt sammen. Andre ganger kan hun dobbelteksponere bilder slik at bildeutsnittene ikke står side om side, men bølger bak hverandre, transparente og gjennomskinnelige.

Likevel er det når hun lar det fjerne og det nære perspektivet gli sammen at det begynner е synge. I Odyssé Paris lyser byens gatenett vakkert frem fra et kaotisk mylder av bilder av menneskeansikter, tomme hodeskaller, utstillingsdukker og gateliv, altså fra alt det levende byer også er. Da er ikke alt lenger såre vel – da er vi over i den andre skapelsesberetningen, som forteller om menneskets fall (1. Mos. 3, 1-19).

Ved hjelp av kombinasjonen av det fjerne og nære perspektivet får hun frem det dobbeltaspekt ved tilværelsen som tross alt holder håpene oppe. For alt er ikke bare elendighet. På denne måten blir Jenny Alnæs' veggobjekter med sine mange lysende punkter under fotocollager ikke bare vakkert-heselige, men også innsiktsskapende. Og hva mer kan man ønske seg?

Gunnar Danbolt